What happened to goat milk?

Norske geiter har vært gjennom en unik reise det tok 15 år å fullføre. Tove Aaland fra Aalan Gård, forteller om den lange og arbeidsomme ferden.

- Siden det var smittsomme infeksjoner i ulik grad og i ulike områder av landet, så hele geitenæringen at det måtte gjøres noe for å bedre helsetilstanden til dyra, forklarer Tove Åland. Sammen med ektemannen Knut er hun geitebonde på Aalan Gård i Nordland. - For å få bukt på situasjonen ble det gjennomført et massivt smittesaneringsprosjekt, kalt «Friskere geiter». Målet var å forsøke og utrydde sykdommer. I løpet av et års tid skulle hele buskapen byttes ut.

Brutal utrensning

- Det var en stor og arbeidskrevende jobb. For å unngå å bli smittet måtte alle nyfødte kje såkalt «snappes» og tas direkte over i et annet rom. I praksis innebar det at vi måtte stå klare for å ta imot hvert kje med hansker for på den måten å unngå at de verken kom i kontakt med mora eller gulvet. Kjeene ble så fostret på råmelk av ku som vi fikk samlet hos bønder i området og hadde liggende klart i fryseren. Hvert kje vi klarte å snappe, var gull verdt, forsikrer hun. - Da vi var ferdig med melkesesongen om høsten, ble alle melkegeiter slaktet og fjøset
vasket ned.

Ingen læremester

- Svakheten med prosjektet var at dette i første omgang var basert på frivillighet. Risikoen for å bli smittet av andre budskaper som gikk i samme beiteområde, var derfor stor. Dette opplevde vi og måtte derfor gjennom samme tunge runden med døgnvakt ved kjeeing og nedslakting av dyr.

En annen utfordring ved saneringsprosjektet, var at med ny besetning hadde de unge verken gamle geiter å lære av eller gå med. De visste ikke hvordan de skulle oppføre seg og ville aller helst bare være i fjøset. Synet av en fugl var nok til å gjøre dem redde.

Vellykket resultat

- Den store gevinsten var derimot at vi på sikt merket at geitene fikk en bedre allmenn helsetilstand. De har ikke lenger så mange leddproblemer og også melkeprosenten og kvaliteten på melken har blitt bedre.

Saneringsprosjektet har vært vellykket, men det har vært et stort arbeid for norske geitebønder, understreker hun.

Viktig genfunn

Ragnhild Aabøe Inglingstad er spesialrådgiver på Geit i Tine og har fulgte saneringsprosessen nøye.

– Prosjekt Friskere geiter har skapt oppmerksomhet langt utover landets grenser, forteller hun. – At norske geitebønder har tatt denne felles dugnadsjobben for å få sykdomsfrie dyr, er helt unikt i verdens sammenheng.

Da prosjektet startet i 2001, viste det seg at geiter i nærmere 90 prosent av melkegeitbesetningene led av sykdommer som byllesyke, paratuberkulose og CAE (caprin artritt encephalitt). Dette er tre smittsomme, kroniske sykdommer som alle virker negativt inn på dyras velferd og produksjonsevne.

Geitebøndene fikk økonomisk støtte til å gjennomføre smittesaneringen, og fra 2011 fikk bøndene trekk i melkeprisen hvis de ikke hadde sanert. Krav om sanering ble deretter innført for å kunne levere melk til TINE.

Færre geitebønder

Saneringsprosjektet varte fra 2001 til 2014 og ble ledet av TINE med midler fra jordbruksoppgjøret og på initiativ av Helsetjenesten for geit. - Kort forklart har saneringen gitt friskere dyr med større evne til å ta opp fòr. Dermed produserer de også mer melk, forklarer Inglingstad. - Geitene har ikke lenger noen sykdommer kroppen må kjempe med. Det som er litt trist på veien, er at det blir færre og færre geitebønder. Produksjonen av melk etter tiltaket, er totalt sett den samme siden de friske geitene melker mer. Av rundt 700 produsenter ved tusenårsskiftet er derimot kun 250 igjen.

Ny avlsstrategi for bedre melkekvalitet

Forskning som ble gjort tidlig på 2000-tallet viste at mer enn 70% av geitene var bærere av en dårlig genvariant, - noe som ga en pekepinn på hvorfor melken kunne smake stramt og harskt. Melka fra disse geitene manglet et protein som gjorde det vanskelig å skille myse fra ostemassen og gav store utfordringer ved produksjon av ost. Folk generelt hadde dårlige minner fra geitemelk, og det trengtes en avlsstrategi for å få fjernet dårlige gener. Fra 2006 ble avlsbukkene gentestet, og i dag er denne dårlige genvarianten så godt som utryddet. Geitemelka har nå en mild og god smak, og har egenskaper som gjør den meget godt egnet til produksjon av ost, forteller Inglingstad.

Byline: Trude Henrichsen