Heidal ysteri

Heidal ysteri, - en sann kulturbærer

- Jeg var ung og dum og stor i kjeften, sier Hege Krukhaug som har tittel daglig leder i Heidal Ysteri. Da bilene kom for å kjøre utstyret fra ysteriet på skraphaugen, forkynte 24 åringen til lokalavisen: Jeg skal bygge opp ysteriet igjen. Fire år senere hadde hun gjort som hun sa.

Heidal ligger øverst i Gudbrandsdalen og er bygda i Norge med størst samling av fredete bygdetun. Her har det i uminnelige tider vært kinna smør og ysta ost, - først på setrene og så fra dampysteriet som kom i 1921. Dette ble senere til Østlandsmeieriet, i dag kjent som Tine.

I 1995 ble det imidlertid bestemt at produksjonen ved meieriet skulle legges ned.

En skjebnesvanger avgjørelse

- Det opplevdes som en brutalitet for hele bygda, forteller Hege. – Her hadde folk jobbet i generasjoner, enten fast eller i sesong. Formene til rauosten var lagd av treskjærere rundt om i fjellbygdene, - den eldste fra 1630.

Da Tine bestemte seg for å stenge dørene for godt, bredte det seg en ubeskrivelig harme og fortvilelse blant folket. Dagen bilene kom for å kjøre bort utstyret, var en trist dag å være vitne til.

Et spontant utbrudd

Selv var Hege 24 år og kjente ysteriet godt som sesongarbeider. Stemningen ved at giganten Tine tilsynelatende ga blaffen i hva nedleggelsen gjorde med fjellbygda, var både blytung og trist. Som en eldre mann uttrykte det: Nå stryk døm mæ hjertet til bygda vår.

-Det var så tydelig at ysteriet var noe folk hadde lagt ned sjela si i, understreker Hege.

- Uten å tenke over hva jeg sa, så sa jeg: Jeg skal bygge opp igjen ysteriet! Dette ble gjenfortalt i lokalavisen.

Felles løft

- Egentlig var drømmen å bli politi, sier hun ettertenksomt. -Slik ble det ikke. Oppførselen til Tine gjorde meg sint: Dette handlet om vår kulturarv, våre tradisjoner og om selve røttene våre.

Dermed var en gedigen dugnad i gang.

Venner, familie, svigermor, bygdefolket, - dugnadsånden spredte seg lynraskt. Det gamle lokalet ble fort til lager for en byggevarebedrift og derfor ikke mulig å bruke. Et nytt hus og produksjonslokale måtte bygges. Det ble gjort på en tomt vis a vis på prestegårds grunn.

Hun forteller: - Vi fikk lov å ta ut gammelt utstyr fra skrothaugen og etter to år med dugnad fra bygdafolk og en gedigen egeninnsats , sto bygningene på plass. Fire år etter selve stengingen, kunne ordføreren erklære det nye Heidal Ysteri for åpnet.

En felles møteplass

I dag består Heidal Ysteri av 18 ansatte og er en sann kulturinstitusjon i bygda. Hege har blant annet bevisst valgt å bruke tid på barna som ofte er på ysteribesøk.

-Jeg vil de skal lære om vår kulturarv og bli stolte av våre tradisjoner. Dette er en felles kultur vi alle eier. I tillegg skal ysteriet med kafeen og bakeriet være en plass lokalbefolkningen kan ha nytte av hele året.

Varmende smaksprøver

Og når den flytende rauost har kokt lenge nok og dampen brer seg som en stor sky rundt i hele ysteriet, åpnes skyvedøren ut mot veien. Rundt klokken ti er bygdas eldre herrer klare for et av dagens høydepunkt: Kokende varm “mysusmør” rett fra ostegryta

– Dette er folk som tidligere har jobbet på ysteriet og som setter pris på å få hver sin skje med varmt mysusmør, forteller hun fornøyd. – Det er slike ting som er med på å gi oss en egen plass i hjertet til bygda.

Ikke bare bygdas favoritt

Ysteriet skal være mer enn et produksjonslokale, - det er også hit folk fra hele Gudbrandsdalen og sentrale strøk kommer med sine personlige former for å få stappet ost. Treformene kan gjerne være arv etter oldeforeldrene.

Noe annet som er artig, er at koreanerne også har fått øynene opp for rauosten vår.

Det har vært mye slit og hardt arbeid, men jeg har ikke angret en dag. Ysteriet har blitt det jeg håpet på: Igjen er det selve hjertet i bygda.

Byline: Trude Henrichsen